Ett møte med den døde


I forbindelse med skolearbeid har jeg i dag hatt besøk av en person jeg ikke har sett på ca 8 år. Personen er ei dame som jobber med pasienter som har fått diagnosen uhelbredelig kreft og deres nærmeste familie. Sist møte jeg kan huske jeg hadde med denne damen var på rommet til mamma dagen etter mamma døde. Sist gang jeg så denne damen sto hun ved siden av meg mens jeg tok mitt siste farvel med den livløse kroppen til moren min før den skulle fjernes fra sykehus rommet og så rommet kunne få inn en ny pasient. Jeg må ærlig si at det var rart å se henne igjen, og naturlig vis ble ikke samtalen vår kun om skolearbeid. 

Jeg har aldri egentlig turt å snakke ordentlig ut om mamma sin død. Jeg har aldri sittet å mimret over hvordan ting var før, eller snakket om hvordan jeg hadde det i tiden etter mamma gikk bort. I dag er vel første gangen jeg har snakket åpent med en person om hva jeg husker og ikke husker. For om jeg har snakket om mammas bortgang tidligere har jeg snakket som om det egentlig ikke skjedde meg. Det har tatt meg 8 år å tørre å føle på ordene jeg sier.  Kjenne at det knyter seg skikkelig i magen, la tårene renne og bare la meg være lei meg for å ha mistet mamma. Da mamma var syk klarte jeg ikke la meg selv føle, ihvertfall ikke innrømme hva jeg følte verken for meg selv eller ovenfor andre. Jeg klarte ikke fortelle noen at jeg var kjempe redd for å miste mammaen min.Jeg prøvde å være tøff. Eller nei, jeg var tøff. Ei jente på 8-9-10år må være tøff for å klare å se på at moren sin sakte men sikkert dør. Tiden etter er en tåke, men i følge pappa tok jeg meg aldri tiden til å sørge ordentlig. Årene gikk og med dem glemte jeg nok litt bort å la meg føle rett og slett fordi jeg ikke lenger husket hvordan jeg hadde det på den tiden mamma var syk. I dag fikk jeg hjelp med å huske fra ei dame som var der med meg. Ei som opplevde mamma fra starten til slutten på sykdommen, og som opplevde hvordan jeg var på den tiden. Jeg ble på en måte tatt med tilbake og fikk kjenne på følelser jeg har gjemt bort så alt for lenge.

I mer enn 8 år har jeg stengt alt ute, distansert meg fra det som var vanskelig. I dag åpnet jeg meg for første gang, lot meg kjenne på alt. Vi snakket mye om hvordan mamma var, og hvordan jeg var og er nå. Vi snakket også litt om hvordan de problemene jeg har i dag kan være knyttet til det at jeg aldri har latt meg kjenne skikkelig på sorgen.

 



 

Da hun dro ble jeg sittende igjen med mange tanker, og da spesielt en. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt meg selv føle på sorgen for 8 år siden?

I dagens samfunn er det nesten ikke lov å lære trist og ha det vanskelig, man skal i hvertfall ikke snakke åpent om det. Dette er så utrolig feil mener jeg. Uansett om det gjelder dødsfall, kjærlighetssorg eller andre vonde ting må ikke gjemme bort problemene eller legge de til side å tro de blir borte av seg selv for i lengden funker som regel ikke dette. Man må la seg selv ha det jævli i blandt. Man må fortelle seg selv at det er helt greit å ikke ha det bra hele tiden. Man må snakke ut om ting. Man må sette ord på det vanskelige og la seg selv føle uansett hvor vanskelig og vondt det er. For bare sånn kan man komme seg videre. Bare sånn kan man lære seg å leve med det som er vanskelig. 

 

 

♥ Er du flink til å snakke ut om ting som er vondt og vanskelig?

8 kommentarer

Oslofru

01.12.2014 kl.15:35

Vacker himmel <3

Rikke Holm Andersen

01.12.2014 kl.15:56

At det er rart og tungt for deg å møte den damen igjen forstår jeg utrolig godt i og med at det er så sterke og vonde minner knyttet til henne. Er godt dere fikk pratet litt om det, er utrolig viktig å kjenne på følelsene sine og ikke bare pakke de vekk. Hvis noe er vondt er det lettere å gjemme det vekk enn å reagere på det, så tror ikke det er så uvanelig som du gjorde at du ikke klarte å føle sorgen ordentlig for 8 år siden. Jeg kan kjenne meg litt igjen fordi dessverre er jeg alt for flink til å pakke vekk det vonde i mitt liv og ikke prate om det. Tror bare det er sånn mennesker er, spesielt på grunn av det du skrev om at man skal liksom ikke ha det vondt og hvertfall ikke prate om det.

Håper du har en fin uke videre <3

Ida

01.12.2014 kl.15:58

Rikke Holm Andersen: Takk for din kommentar og det du delte:)
Ha en fin uke videre du også<3

Madde

01.12.2014 kl.16:31

så bra at du endelig har orket å åpne deg da. Alle sørger vel og tar ting i sitt eget tempo. Jeg slet i mange år før jeg kom over at mormor var borte f.eks. Det er jo ikke et koselig tema, døden. Men jeg tror det er viktig å prate om det å være åpen om følelsene og tankene sine :)

02.12.2014 kl.09:59

hadde du kunnet tatt deg tid til å lage en header til meg? hadde vært til stor hjelp!

Ida

02.12.2014 kl.16:06

Anonym: litt vanskelig å hjelpe deg når jeg ikke kan se hvem du er:)

10.12.2014 kl.16:40

Jeg stenger alt inni meg, og sliter skikkelig med å snakke om det!

Det kjenner jeg fysisk og psykisk.

Ida

12.12.2014 kl.13:43

Anonym: det kan ofte være lettere å snakke med noen man ikke kjenner så godt:)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits