Hvit jul og sykehus besøk


Er jeg gammeldags om jeg starter å prate om været? Kanskje litt, men det får gå. I dag har det vært så fint ute. Akkurat passe med snø til å gjøre bakken helt hvit, den lille tiden sola var oppe skinte den så skarpt at jeg synes synd på en hver bilfører på den tiden..Jeg absolutt elsker vinteren på dager som denne der det ikke er mørkt og trist. Håper virkelig snøen klarer bli helt til julaften og at sola finner vei gjennom skyene. Men kjenner jeg Norge rett blir det vel ikke sånn så vi får prøve å nyte været så lenge det er på vår side...

 

I forbindelse med oppgaven jeg driver med på skolen var jeg i dag på A-hus for å ta noen bilder. Samtidig gjorde besøket skikkelig inntrykk på meg. Jeg besøkte barneavdelingen de har, og ble veldig glad for å se at de både får skoletilbud og annen underholdning inne på avdelingen. I hadde avdelingen f.eks. besøk av klovner. Det må være deilig for de som er lagt inn å få litt annet på tankene enn bare hvorfor de er lagt inn.

Uansett jeg fikk ihvertfall tatt de bildene jeg trengte så nå er jeg ett skritt nærmere en ferdig oppgave. Åhh, det er så deilig med alt som er gjort!  

 





 

 

♥ Hva har du gjort i dag?


Outfit 02.12.14


 

 

 

 


 

 

Jeg startet dagen i dag med en god treningsøkt. Etter det har resten av dagen vært veldig slapp for min del. Til vanlig har jeg ett par timer skole på tirsdager, men i dag er det gjort om litt så jeg skal ikke på skolen før klokken 6 i kveld. Akkurat nå sitter jeg å prøver å bestemme meg om jeg liker den nye serien jeg har startet å se. Det er så vanskelig å finne nye serier jeg kan se på nå ettersom jeg har sett så og si alt som finnes. Flere som har det sånn at de ikke vet hva de skal gjøre med livet etter de er ferdige med en serie? Wow, hva man tar seg lov til å klage over i Norge...

Uansett, har du noen tips til gode serier så del det gjerne med meg!


Ett møte med den døde


I forbindelse med skolearbeid har jeg i dag hatt besøk av en person jeg ikke har sett på ca 8 år. Personen er ei dame som jobber med pasienter som har fått diagnosen uhelbredelig kreft og deres nærmeste familie. Sist møte jeg kan huske jeg hadde med denne damen var på rommet til mamma dagen etter mamma døde. Sist gang jeg så denne damen sto hun ved siden av meg mens jeg tok mitt siste farvel med den livløse kroppen til moren min før den skulle fjernes fra sykehus rommet og så rommet kunne få inn en ny pasient. Jeg må ærlig si at det var rart å se henne igjen, og naturlig vis ble ikke samtalen vår kun om skolearbeid. 

Jeg har aldri egentlig turt å snakke ordentlig ut om mamma sin død. Jeg har aldri sittet å mimret over hvordan ting var før, eller snakket om hvordan jeg hadde det i tiden etter mamma gikk bort. I dag er vel første gangen jeg har snakket åpent med en person om hva jeg husker og ikke husker. For om jeg har snakket om mammas bortgang tidligere har jeg snakket som om det egentlig ikke skjedde meg. Det har tatt meg 8 år å tørre å føle på ordene jeg sier.  Kjenne at det knyter seg skikkelig i magen, la tårene renne og bare la meg være lei meg for å ha mistet mamma. Da mamma var syk klarte jeg ikke la meg selv føle, ihvertfall ikke innrømme hva jeg følte verken for meg selv eller ovenfor andre. Jeg klarte ikke fortelle noen at jeg var kjempe redd for å miste mammaen min.Jeg prøvde å være tøff. Eller nei, jeg var tøff. Ei jente på 8-9-10år må være tøff for å klare å se på at moren sin sakte men sikkert dør. Tiden etter er en tåke, men i følge pappa tok jeg meg aldri tiden til å sørge ordentlig. Årene gikk og med dem glemte jeg nok litt bort å la meg føle rett og slett fordi jeg ikke lenger husket hvordan jeg hadde det på den tiden mamma var syk. I dag fikk jeg hjelp med å huske fra ei dame som var der med meg. Ei som opplevde mamma fra starten til slutten på sykdommen, og som opplevde hvordan jeg var på den tiden. Jeg ble på en måte tatt med tilbake og fikk kjenne på følelser jeg har gjemt bort så alt for lenge.

I mer enn 8 år har jeg stengt alt ute, distansert meg fra det som var vanskelig. I dag åpnet jeg meg for første gang, lot meg kjenne på alt. Vi snakket mye om hvordan mamma var, og hvordan jeg var og er nå. Vi snakket også litt om hvordan de problemene jeg har i dag kan være knyttet til det at jeg aldri har latt meg kjenne skikkelig på sorgen.

 



 

Da hun dro ble jeg sittende igjen med mange tanker, og da spesielt en. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt meg selv føle på sorgen for 8 år siden?

I dagens samfunn er det nesten ikke lov å lære trist og ha det vanskelig, man skal i hvertfall ikke snakke åpent om det. Dette er så utrolig feil mener jeg. Uansett om det gjelder dødsfall, kjærlighetssorg eller andre vonde ting må ikke gjemme bort problemene eller legge de til side å tro de blir borte av seg selv for i lengden funker som regel ikke dette. Man må la seg selv ha det jævli i blandt. Man må fortelle seg selv at det er helt greit å ikke ha det bra hele tiden. Man må snakke ut om ting. Man må sette ord på det vanskelige og la seg selv føle uansett hvor vanskelig og vondt det er. For bare sånn kan man komme seg videre. Bare sånn kan man lære seg å leve med det som er vanskelig. 

 

 

♥ Er du flink til å snakke ut om ting som er vondt og vanskelig?

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
hits